I min far sine fotspor til Grønland Del 1

GRØNLAND

Landet der fjella er raude og naturkreftene har råderetten

Etter at eg vart godt vaksen har eg fått ei sterk interesse for Grønland. Grunnen til det er at far min, Jonas Karlsbakk, hadde tre år med overvintring der borte.

Jonas Karlsbakk var fødd den 11.11.1895 i Mauseidvåg. I 1927 drog han første gong over til nord-aust Grønland for å jakte på rev og isbjørn. Det var med optimisme dei drog avstad, og eg trur at dei måtte ha ein særs god psykisk styrke for i det heile å legge i veg på ein slik tur.

Etter å ha lese dagbøkene som han skreiv medan han var der, og fått innblikk i det livet dei levde der, kan eg trygt sei at eg har fått stor respekt for den personen han var. Eg er stolt av å vere dotter hans!

Med dette kom også interessa og nyfikna etter å sjå nærare på landet.

Det førte til at eg sommaren 1990 reiste over havet med »M/S Havella» på 57 fot i lag med eventyraren Ragnar Thorset og eit mannskap på tils. 10 personar. Vi gjekk nøyaktig same ruta, både for å gjenoppleve turen til dei seks fangstmennene, og for om mogeleg å finne spor etter det dei hadde bygt opp der borte.

                                                           Havella i sitt rette miljø

Gjennom fire innlegg skal eg fortelje om litt av det far min opplevde og litt av det eg sjølv opplevde på turen.

I dag vil eg presentere litt frå far sine dagbøker, og vel då å fortelje om overfarta og om då båten deira forliste i stormen.

Eg tek med dei deler av notata som er relevante her, og set parantesar for å markere der eg hoppar over.

Overfarten.

»Med M/B »Hird» av Mauseidvåg går vi i dag den 13. juli kl. 12 natt fra Ålesund til Grønland for overvintring (…) Vi er seks mann om bord som alle har felles interesse og higer mot det samme mål og består av følgende personer: August Hansen, Peder Sulebak, Herman Andresen, Jørgen Furnes, Peder Røbekk og Jonas Karlsbakk».

Farvel o moder Noreg nu reiser eg fra dig,
Hav takk fordi du kaver og har oppfostret mig.
Du blev for knapp med kosten imot din fiskerflokk,
Du finner oss på Grønland der får vi mer enn nok.

Søndag den 17. juli:
Fremdeles frisk vind som dreier seg mer og mer mot nord, så det er nu knapt om vi ligger i kurs. (…) Vi fylte et fat olje og det var en vanskelig jobb da dekket stadig lå under vann, men det gikk bra.


Tirsdag 19. juli:
Kl. 2 natt gjør vi et stopp i maskinen da loggen viser 590 n.m. og tåken er tykk som en mur. Vi lå still til kl. 3 em. Da skodden fortyntes litt og plutselig lyder fra tønnen: »Land om styrbord!» Det er Jan Mayen vi ligger ved, en ti – 15 m. fra land. (…..)


Vi blir godt modtaget av folket på stasjonen. (….) Vi sendte telegram til Noreg, en hilsen over havet. Vi hadde det svært koselig på Jan, det er sikkert, og prektige karer var det alle samman, med sannhet en oase midt i ørkenen.»

Dei kom vel fram til Grønland, og dei sette i første omgang opp tre hovudstasjonar med 7 mil mellom kvar. Vidare laga dei små bistasjonar ca. ein dagsmarsj imellom som dei hadde til å søkje ly i når dei trong kvile eller ly for veret.

Stormen.

I slutten av august fekk dei eit forferdeleg uver som førte til at skuta deira som dei hadde lagt i ei trygg vinterhamn forliste. Her fylgjer nokre utdrag frå den opplevinga. Det blir for mykje å skrive alt, difor tek eg ut berre litt.

Søndag 28. august:
»Storm øker til orkan så det er som å være i en heksegryte. Temp. 0 grader. Voldsomt regn og svær sjø som bryter nesten opp til huset. Vi måtte drage båten til huset for sjøen feier med seg alt på sin reis, liketil sandbakken nedenfor huset svinder faretruende ind og brenningane nermer seg døren enda huset står 100 m. fra sjøen. Det er riktig uhyggelig slike dager, regnet piskes av stormen ind mellom pappskøytene så vi har en del takdrypp. Men intet har tatt skade som vi vet ennu.»


Mandag 29. august:
»Stille efter stormen. (…) Sulabakk og Furnes har i dag vert i terrenget, men der så ille ut. Det var som om et vilt dyr hadde gået berserkergang over hele terrenget og omtrent alle våre feller hadde gåt i hundene. Noen var knust og noen var helt vekk, så nå er vi temmelig svekket i fangsten. Men vi har da ennu litt matrial så vi får friske opp igjen. Det går fremdeles en svær sjø inn, så det er umulig at komme ut med båt. Ja, det var i sannhet en fæl utsendelse som ikkje har været på Grønland iallfall de siste 100 år. Det viser seg at sjøen har gået helt opp i eskimogammene og vasket dem ut, og store deler med gressgrodd mark som aldri har gået sjø på siden syndefloden. Men nu er det undergravd av sjøen og raset ut i havet så det er nesten umulig å kjenne landet igjen.»

Neste dag drog karane for å sjå til båten som dei hadde ankra opp for vinteren ved Finchøyane, og det var eit trist syn som møtte dei:

                                                        "Hird" etter forliset ved Finchøyane


Tirsdag 30. august:
»(…) »Hird» lå i fjæren aldeles vrak, den lå på siden med mastrene ut på sjøen og omtrent helt flat. Babord kjetting var brekket i klipset. Styrbord kjetting var der men slakk, og om ankeret var der vet vi ikkje, da veiret var så dårlig at vi fikk ikkje undersøke det.


Vaieren fra styrbords slange hadde rippet hele fjellknausen som den var festet til ut i havet (osv.)


Det er trist at se vårt fartøy i en slik forfatning, den som skulde føre oss hjem til Noreg. Men vi har gjort alt på beste måte, og da er det intet at bebreide seg for som det nu er fatt.»

Dei visste at dette var ei god hamn, og uttalte at i ein slik orkan ville den ha forlist sjølv om den stod langt på land.
Dermed var dei skutelause, og det førte til at planane om eit år vart til to.

Det som går att heile vegen i dagbøkene, er den totale optimismen som de hadde. Same kva dei møtte av motgang så såg dei framover og leita etter utvegar.

I neste skriv skal eg presentere nokre av opplevingane dei hadde med fangst og gjennom ulike møte med naturen.

Helsing Turid.